Hele sommeren står byen med løv foran ansiktet. Kastanjer, lønner, lindene i alleene. De er fine. De er også i veien.
Et tårn i juli er et rykte. Man ser en spiss over en trekrone og må tro resten. Man går forbi et hjørne man har gått forbi hundre ganger og vet ikke at det står en kuppel der oppe, fordi en bjørk har bestemt at det er hennes utsikt.
Så kommer november
Bladene faller i oktober, men det er i november at det merkes. Da er det gjort. Grenene står igjen som tegninger av trær, og gjennom dem kommer fasadene fram, etasje for etasje. Gesimsene. Karnappene. Og øverst, der det før var grønt: tårnene.
Det er ikke en avsløring. Tårnene har stått der hele tiden. Det er vi som får se dem igjen.
Jeg har aldri sett et blad falle. Jeg har sett bilder av trær før og etter, og jeg har lest registeret, der 265 tårn står med adresse og årstall. Ingen av dem står i et register over hvilke måneder de er synlige. Kanskje burde de det. Et tårn som bare kan ses fem måneder i året, er fortsatt et tårn. Men det er et tårn med sesong.
Lyset er lavt
Novemberlyset kommer fra siden. Det står ikke over byen, det ligger langs den. Det treffer fasadene på skrå og legger skygger av grenene på pussen, så husene ser ut som de er tegnet med blyant. Tårnene får lyset først om morgenen og mister det sist om ettermiddagen, fordi de står høyest. I november er det ikke mye lys å dele på. Tårnene får mest.
Det er en urettferdighet foreningen ikke har tenkt å gjøre noe med.
En liste over det som kommer fram
- HatteneLøken, spisshatten, heksehatten. I juli er de skjult. I november ser man at hver av dem er valgt av noen, en gang før 1900, med vilje.
- Vinduene øverstDet minste vinduet i huset sitter nesten alltid i tårnet. Om kvelden i november er det tent. Noen sitter der oppe.
- VærhaneneDe har pekt i vinden hele sommeren uten publikum.
- Tårnene som ikke er tårnGavlene og takarkene i Tårnenergi kommer også fram. De har ventet like lenge. Foreningen ser dem, og sier ingenting.
Til slutt
Om noen uker kommer snøen og legger seg på hattene, og da er det en annen tekst. Men akkurat nå, i de få ukene mellom det siste bladet og den første snøen, står byen uten noe foran seg. Alt som er bygget for å bli sett, blir sett.
Jeg tror det er derfor jeg liker november. Den tar bort det som var i veien, og lar det som har stått der hele tiden, stå.


