Den 21. oktober var Nauru tema i «Steder finnes faktisk», Sverre Mørks podkast om steder som finnes. Øya har ingen tårn å snakke om. Kartansvarlig fikk likevel tjue minutter, og brukte dem på ett byggverk: lastearmene på revet i Ajwo. På forhånd sendte han programlederen en e-post på fire sider. Side én var spørsmålet: hvor høye er lastearmene? Side tre skulle inneholde svaret. Den var tom. Den ble sendt likevel, for en tom side er også en opplysning.
Hva som står på revet
Nauru har ingen havn. Revet går ut fra stranda, og rett utenfor faller bunnen ned til mellom 220 og 330 meter. Et skip kan ikke legge til, og det kan ikke ankre. I stedet for å få skipet inn til land, sendte de landet ut til skipet. På revet står to par stålarmer, cantilevers, med et transportbånd på toppen som førte fosfat fra tørkeanlegget, over revet og ut i et skip fortøyd i åpent hav. Det er en bro som ikke kommer fram, med vilje.
Tallene står i et britisk ingeniørblad fra slutten av 1930-årene:
- Lengden52 meter fra dreiepunktet til enden, og en bom som kunne skyves ni meter lenger ut. Samlet rekkevidde 61 meter.
- Dreiepunktet48 ruller av støpestål i en sirkel på åtte og en halv meter, en motor på 30 hestekrefter og 560 tonn bevegelig masse. En full omdreining tok tolv minutter. Den ble aldri tatt.
- PilareneArmert betong, 335 tonn i hver, boltet ned i korallen. Toppen sto rundt fire og en halv meter over vannet.
- KapasitetenTusen tonn i timen med begge armene i gang, og en lagerbinge på tolv tusen tonn bak anlegget.
Høyden på selve armen står ikke. Ingeniøren som skrev, brydde seg om rekkevidde, vekt og tonn i timen. Høyden var det som ble til overs når alt annet var bestemt av revet. Tutene var teleskopiske og tok høyde for tidevannet og for at skipet sank dypere mens det ble lastet. Armen sto stille i høyden, og tuten gjorde jobben. Det er et byggverk som har utviklet en hånd.
Fig. 1 — Det foreningen vet om Nauru, i meter
Aksemerknad: den nederste søylen er side tre.
Krigen og det som står igjen
Den første armen sto ferdig rundt 1930. Den 27. desember 1940 skjøt den tyske hjelpekrysseren Komet i omtrent en time mot lasteanlegget. Ingen ble drept. Det tok ti uker før fosfaten gikk igjen. Det australske krigsmuseet har et fotografi fra september 1945 med bildeteksten «lastekaien av stål, som ble ødelagt av en tysk raider i krigens første fase». Det er dødsattesten. Den er på én setning, og foreningen har ført den i Tårnkirkegården med samme setning.
I dag ligger det sørlige paret, fra 1930-årene, kollapset med ansiktet ned i havet, «overraskende intakt». Det nordlige paret ble bygget på slutten av 1950-årene, og ifølge en arkitekturhistoriker var det fortsatt i bruk i 2024.
Er en lastearm et tårn?
Den er bygget av mennesker, og den stikker opp fra revet. Men den er lenger enn den er høy, og den dreier. Tårnvibe: man ser opp og føler arm. Dommen er ikke et tårn, status arm. Men gittertårnene på stranda, som armene ble svingt inn til og festet i når det blåste, står i registeret, uten høyde, med merknaden holder armen. Tårnfaktor fem. Det er den mest ydmyke jobben et tårn kan ha.
Nauru House
I 1977 sto Nauru House ferdig i Collins Street i Melbourne, kjøpt og bygget av fosfatfondet. Femtito etasjer, 183 meter til taket og 190 til spiret. I ett år var det det høyeste bygget i byen. Et land på tjueen kvadratkilometer, der det høyeste punktet er sytti meter, eide et tårn som var to komma seks ganger høyere enn landet. I desember 2004 ble det solgt. Det heter 80 Collins Street nå. Foreningen fører det i Tårnkirkegården, selv om det står, i en kolonne som heter står, men er ikke deres lenger.
Til slutt
Side tre er fortsatt tom, og foreningen sender den igjen, for en tom side som sendes to ganger, er en sak. Alle tårn i Oslo peker opp. Lastearmen på Nauru peker ut, dit alt gikk, og den står der ennå. ( pip )
Lokakuun 21. päivänä aiheena oli Nauru «Steder finnes faktisk» -podcastissa, Sverre Mørkin ohjelmassa paikoista, jotka ovat olemassa. Saarella ei ole torneja, joista puhua. Karttavastaava sai silti kaksikymmentä minuuttia ja käytti ne yhteen rakennelmaan: lastausvarsiin Ajwon riutalla. Etukäteen hän lähetti juontajalle neljäsivuisen sähköpostin. Sivu yksi oli kysymys: kuinka korkeita lastausvarret ovat? Sivulla kolme piti olla vastaus. Se oli tyhjä. Se lähetettiin silti, sillä tyhjä sivukin on tieto.
Mitä riutalla seisoo
Naurulla ei ole satamaa. Riutta lähtee rannasta, ja aivan sen ulkopuolella pohja putoaa 220–330 metriin. Laiva ei voi kiinnittyä laituriin eikä ankkuroida. Sen sijaan, että laiva olisi tuotu maihin, maa lähetettiin laivalle. Riutalla seisoo kaksi paria teräsvarsia, ulokkeita, joiden päällä kuljetinhihna vei fosfaatin kuivaamosta riutan yli avomerellä kiinnitettyyn laivaan. Se on silta, joka ei tule perille, tarkoituksella.
Luvut ovat brittiläisessä insinöörilehdessä 1930-luvun lopulta:
- Pituus52 metriä kääntöpisteestä päähän, ja puomi, jonka sai työnnettyä yhdeksän metriä pidemmälle. Ulottuvuus yhteensä 61 metriä.
- Kääntöpiste48 valuteräsrullaa kahdeksan ja puolen metrin kehällä, 30 hevosvoiman moottori ja 560 tonnia liikkuvaa massaa. Täysi kierros kesti kaksitoista minuuttia. Sitä ei koskaan tehty.
- PilaritTeräsbetonia, 335 tonnia kussakin, pultattu koralliin. Huippu oli noin neljä ja puoli metriä veden yläpuolella.
- KapasiteettiTuhat tonnia tunnissa molempien varsien toimiessa, ja laitoksen takana kahdentoistatuhannen tonnin varasto.
Itse varren korkeutta ei mainita. Kirjoittanut insinööri välitti ulottuvuudesta, painosta ja tonneista tunnissa. Korkeus oli se, mitä jäi yli, kun riutta oli päättänyt kaiken muun. Suuttimet olivat teleskooppisia ja ottivat huomioon vuoroveden ja sen, että laiva painui syvemmälle lastattaessa. Varsi pysyi samassa korkeudessa, ja suutin teki työn. Se on rakennelma, joka on kehittänyt käden.
Kuva 1 — Mitä yhdistys tietää Naurusta, metreinä
Akselihuomautus: alin pylväs on sivu kolme.
Sota ja se, mitä on jäljellä
Ensimmäinen varsi valmistui noin 1930. Joulukuun 27. päivänä 1940 saksalainen apuristeilijä Komet ampui lastauslaitosta noin tunnin ajan. Kukaan ei kuollut. Kesti kymmenen viikkoa ennen kuin fosfaatti kulki taas. Australian sotamuseolla on valokuva syyskuulta 1945, ja sen kuvatekstissä on «teräksinen lastauslaituri, jonka saksalainen kaapparialus tuhosi sodan alkuvaiheessa». Se on kuolintodistus. Se on yhden lauseen mittainen, ja yhdistys on merkinnyt sen Tornien hautausmaalle samalla lauseella.
Nykyään 1930-luvun eteläinen pari makaa romahtaneena kasvot meressä, «yllättävän ehjänä». Pohjoinen pari rakennettiin 1950-luvun lopulla, ja arkkitehtuurihistorioitsijan mukaan se oli yhä käytössä vuonna 2024.
Onko lastausvarsi torni?
Se on ihmisen rakentama, ja se nousee riutalta. Mutta se on pidempi kuin korkea, ja se kääntyy. Tornitunnelma: katsoo ylös ja tuntee varren. Tuomio on ei torni, tila varsi. Mutta rannan ristikkotornit, joihin varret käännettiin ja kiinnitettiin myrskyllä, ovat rekisterissä ilman korkeutta, huomautuksella pitää vartta. Tornikerroin viisi. Se on nöyrin työ, joka tornilla voi olla.
Nauru House
Vuonna 1977 Melbournen Collins Streetille valmistui Nauru House, fosfaattirahaston ostama ja rakentama. Viisikymmentäkaksi kerrosta, 183 metriä kattoon ja 190 huippuun. Vuoden ajan se oli kaupungin korkein rakennus. Kahdenkymmenenyhden neliökilometrin maa, jonka korkein kohta on seitsemänkymmentä metriä, omisti tornin, joka oli 2,6 kertaa maata korkeampi. Joulukuussa 2004 se myytiin. Sen nimi on nyt 80 Collins Street. Yhdistys merkitsee sen Tornien hautausmaalle, vaikka se seisoo, sarakkeeseen seisoo, mutta ei ole enää heidän.
Lopuksi
Sivu kolme on yhä tyhjä, ja yhdistys lähettää sen uudelleen, sillä kahdesti lähetetty tyhjä sivu on asia. Kaikki Oslon tornit osoittavat ylös. Naurun lastausvarsi osoittaa ulos, sinne minne kaikki meni, ja se seisoo siellä yhä. ( pip )


